09.11.2007Terningkast seks til fiskenerder

"Gi meg to March brown og en eske fyrstikker så skal jeg overleve hele sommeren i Norge.", skrøt nasjonalhelten Fridtjof Nansen. Hundre år senere tester to fiskenerder om Nansen ante hva han snakket om.

For de uinnvidde: March brown er en imitasjon av en døgnflue og er en av de mest tradisjonsrike fiskefluene. En høstdag for ti år siden lurte NRK-humoristen Bård Tufte Johansen arbeidsgiveren til å finansiere de grommeste og mest eksklusive fisketurene planeten har å by på, noe som resulterte i en rekke filmer. En sentral figur i disse filmene var Lars Lenth, som for lengst har funnet seg en ny fiskekompis i Andreas Fismen og begått en rekke nye fiskefilmer. Den fjerde av disse hadde premiere på Frogner kino i går og er kalt opp etter Nansens kjente utsagn. De 170 som hadde sikret seg premierebillett fikk se en dramaturgisk perle av en fiskefilm, som jeg svært gjerne ser i TV 2s programtablå i vinter.

Man trenger overhode ikke være fiskenerd for å la seg underholde av Lenth og Fismen. I fortellerfaget opererer vi med sentrale begreper som "set ups" og "pay offs". Som det ligger i ordene er det regissørens oppgave hele veien bygge opp stadig nye forventninger om hva som kommer, for deretter å servere belønningen. Eller forenklet: Mange små historier i den store. Den fremste i verden på dette området er Guy Rithcie og de som har sett Lock, Stock and Two Smoking Barrels, Snatch eller The Italian Job vil vite utmerket godt hva jeg prøver å si. Og i denne fiskefilmen står "set ups" og "pay offs" tettere enn fiskestimer. Hjernen bak er Lars Nilssen, og han har mye å lære oss journalister. For utenom research er fortellerteknikk vårt viktigste verktøy. Klarer vi ikke å fange seerens oppmerksomhet eller gjøre oss forstått, hjelper det lite om det øvrige journalistiske arbeidet er godt. Og Nilssens film kan gjerne inngå i dramaturgisk pensum på tv-linja i Volda.

Utstyrt med fiskeutstyr for usympatisk mange tusen kroner drar Lenth og Fismen til rørostraktene for å lure trønderørret i 3-kilosklassen. Men de mange kassene med høyteknologisk utstyr forsvinner sporløst på veien og guttene blir tvunget til å dra inn i villmarken iført grilldress, bambusstenger med sneller fra krigens dager og velbrukte og slitne fluer av typen Olsen, Zulu silver og March Brown. Uten digitale termometer og egenbundne fluer har fiskesnobbene ikke et snev av tro på Nansens utsagn, og de skrider motvillig til verket. Å kalle filmen samfunnskritisk i et materialistisk perspektiv blir pompøst og svulstig, men du kan selv tenke deg hvorvidt det viser seg om det er prisen på ustyret eller fiskeren som avgjør.

For oss som jobber med kameraet som arbeidsredskap er det åpenbart at regissør Nilssen er en solid fagmann. Et lite eksempel: Kameraet er langt nede i flueboksen når man kan høre et vak langt ute i elven, Nilssen svinger seg rundt, fanger vaket midt i linsa, lynskarpt uten famling og sveiper deretter tilbake til fluevalget i boksen. Fotografen er overalt i elva og tidvis virker det som en 4-kameraproduksjon. Aldeles strålende. Og er det noen som savner Bård Tufte Johansen? Joda, han har en kostelig gjesteopptreden midtveis i filmen. Det eneste som trekker ned er at fiskerne iblant blir vel interne, de færreste vet at denne Sømme som det prates om var fiskeforvalter på østvidda i mellomkrigsårene.

Hva som blir konklusjonen målt i antall kilo ørret skal jeg ikke røpe, men bare slå fast at dette er en fiskefilm som har hode og hale på historien, høyner listen for denne kategorien filmer og har underholdningsverdi til en klar sekser.

Du kan se trailer og lese mer om filmen på Nettavisen: http://www.nettavisen.no/friluftsliv/article1401924.ece

0 kommentarer Permalink   Del med andre

DEL VIA E-POST	Del på:   Facebook  del.icio.us  Digg  Nettby